Fortellingene i tekst

27 av fortellingene i tekst

Bildene på veggen av Agnes Solem
Familien betyr alt. Det er mange andre som ikke fordrar å ha bilder på veggene. Jeg synes det er bare koselig. Der er min mann og jeg. Der er min bestefar og bestemor. Der er min far og alle ungene. Det er familie alt sammen. Jeg er glad jeg har dem. Mange andre tar ned bildene. Jeg synes det er bare koselig å ha bildene slik at jeg kan se på dem. Da har jeg dem med meg. Derfor er det viktig at de får henge et sted jeg kan se dem når jeg har lyst. Når jeg tar frem bildene, da husker jeg, og da koser jeg meg. Når jeg ser på bildene kjenner jeg igjen alt. Jo gamlere vi blir jo mindre husk vi har. Derfor er jeg så glad i bildene mine.
Hør Agnes selv fortelle historien

Hammerfest 1948 av Aagot Herø
I 1948 bestemte min mann seg for å hjelpe til. Vi tok hurtigruten til Hammerfest. Det vi så på veien var nok til å skremme hvem som helst. Tyskerne brente der de kunne komme til. Først var det Kristiansund. Bombet sønder og sammen. Så kom vi til Bodø. Den var fullstendig rasert. Folk bodde i kjellerne sine. De hadde lagt bjelker over slik at de fikk et sted å bo. Så kom vi til Hammerfest. Det første vi hørte der var at en hest på beite hadde gått rett på en mine i natt. Så ille var det etter tyskerne. Det viste seg at det allerede var begynt en teatergruppe for å muntre opp i all elendigheten. Den var et motstykke til alt det der. Den ble jeg med i. Jeg hadde aldri vært med på noe slikt før. Men det var herlig. Vi reiste rundt i distriktet. Det var alltid stor stas når vi kom. Menneskene var strålende. Folk i Syd Norge aner ikke hva de der oppe gikk igjennom. Nei, det vet de ikke. Når du står der og tyskerne skal svi av…. bare de tankene om at nå skal de tenne på huset mitt….det må ha vært forferdelig.
Hør Aagot selv fortelle historien


Over åpen sjø av Aagot Herø
Min mann var med i illegalt arbeid. Tyskerne hadde kommet på spor så vi måtte flykte til Stamsund. Det er en av øyene like ved Svolvær. Der bodde vi fra 1942-45. Til freden kom. Når jeg bodde i Stamsund var jeg med på å ta imot de som kom fra Hammerfest. Jeg var med i Røde Kors. Jeg var med å bade de, dusje de. De fikk rene klær. Da hadde mange sittet på dekket i båten helt fra Hammerfest. Over åpen sjø.

Det var stort. Jeg gråt når jeg så dem komme inn med båtene. Og det er en av dem. Han satt der. Han hadde spisestuen på dekket og satt ved spisestuebordet. Han var aldeles som om han var steindød. Det husket jeg når jeg kom til Hammerfest. Jeg husket det så godt. Og jeg tenkte: En av dere har jeg sett før.
Hør Aagot selv fortelle historien

Bryllupsbildet av Anna Espeland
Ola og Johannes og Trygve. Aldri har det hendt i Arna kykje at tre brør hadde gift seg samme dagen. Det var heilt stappafullt med folk. Det var så trongt at me kom nesten ikkje inn døra. Så mykje folk var det, så det var så spesielt. Det var under krigen dei vart gifte. Det var så vanskeleg å få brurekjoler då under krigen atte dei måtte låne hjå dei som hadde brukt dem. Systera min, ho hadde den ene tå dei der. Så ho hadde fått hjå søsjenbarnet sitt og ei frå ei anna venninda. Så dei var hjelpne alle sammen. Og så måtte dei ta det ettersom det passte. Da kom i alle aviser. Da huske eg godt. Men no e dei død alle dei der. Alle brøra mine er død. Dei var så snille og greie. Eg savne dei veldigt.
Hør Anna selv fortelle historien

Knut av Anna Espeland
Me hadde kjøpt spisestuemøbla. Og salongmøbla. Alt sånn, og så skulle me halda bryllupet på Gullboten. Da e på Trengereid. Men me hadde ikkje bestelt huset. Berre snakt om at me skulle ha det i august. Men då var han død når da var. Han kom inn på sykehuset. Han berre va på sykehuset i åtte dagar. Då va eg der oppe heila tide. Doktoren sa:
- Du må ikkje reisa heim for da kan gå begge veie. Du må vera her.
Og så va eg der då te han dø. Det berre blei sånn. Det va så trasigt.
Hør Anna selv fortelle historien

Fotografiet av Anna Espeland
Detta tok med i Ytre Arna ei gong. Der var ein fotograf. Eg og venninnå mi. Me tok kvert sitt sånn bilede. Me hadde ikkje bil så me måtte sykla. Da gjorde me fort. Me sykla veldig fort. Ifrå Espeland og ned til kykjå brukte me ikkje meir enn 5 minutter. Det var kalt og surt. Det regna. Endå sykle me. Men eg vart ikkje så våt for me hadde pakka oss godt inn. Så tok me kvart vårt bilde. Hennar var enda finere enn dette der. Ho var heilt lys ho. Hadde heilt lyst hår. Det var så flott da som ho hadde. Eg syntes mitt ikkje var so fint. Eg likte da ikkje med det samma. Men no syns eg det e fint. Det var ein tyskar som var inne og så sa han:
- Schöne Frau.
Han såg på da og så sa han:
- Schöne Frau.
Hør Anna selv fortelle historien

Buchenwald av Edvard Hjørnevik
Jeg var i konsentrasjonsleir et par år. I Buchenwald. Det var i de to siste åra av krigen. Fordi jeg var student. 700 studenter ble fengslet. Vi ble dusjet. Vi ble badet. Vi ble klippet alle steder vi hadde hår og fikk en slags uniform utstedt. Hva gjør man i en konsentrasjonsleir? Man gjør ingenting. Man bare er. Vi ble ikke satt til noen ting. De laget noen forelesninger for oss om tysk ideologi. Men de fikk så mange ubehaglige spørsmål av studentene at det sluttet de med.

Vi hadde besøk av amerikanerne hver dag. Klokken ti minutter på ett. Da fløy de i stor høyde over leiren til et eller annet sted i Tyskland som de skulle bombe. Hver dag. Hver gang bombene fløy over leieren om natten skalv jeg som et aspeløv. De fløy ganske lavt over leiren de engelske hver natt ut på natten en gang, mens amerikanerne kom på dagen, ti på ett.

Da vi omsider var på veien hjem har jeg undret meg mange ganger over at jeg ikke ble skutt, for jeg utsatte meg veldig for det. Jeg kunne gå ut om natten og valse og ikke sove. Det eneste jeg var sikker på da var at vakten må ha sovet veldig godt. Men jeg kom hjem uten å være skutt. Jeg tror ikke vi var redde for å dø. Vi var altfor forsonet med den tanken at vi ikke kom hjem igjen.
Hør Edvard selv fortelle historien

Bukken av Per Haugen
Det kom en avis. En mann i fra avisen som ville ha et bilde av en turner. Og så sa han:
- Jeg vil gjerne ha en som tar sprang over bordet. De valgte meg turnerne, fordi de viste at eg var spesialist i håndstående. Så eg gjorde kollbøtte og ble stående på hendene oppe på kassen mens han filmet. Eg turnet fra eg var ti år. Eg var eliteturner i fra eg var 20 til eg var 30. Eg var med på Norgesmesterskapet. Når eg var 30 ga eg meg med konkurranser. Då gjekk eg over til mosjonsgymnastikk. Det gjorde eg til eg var 75 år.
Hør Per selv fortelle historien

Håndstående av Per Haugen
Eg var 43 år på Hansa. Det var to karer som satt ved siden av meg og spiste lunsj. Eg hadde melk og hjemmelagde skiver. De viste at eg turnet, men de viste ikkje at eg var i konkurranse. De eglet meg.
-Noe turner e du ikkje.
Til slutt sa den ene.
-Eg spandere en halv flaske brennevin hvis du står på hender oppå bordet.
- Eg ska spandere en hel flaske pils, sa den andre.
Der satt tolv lenger nede ved bordet. De satt spent og så på. Eg bare satt og smilte. Da han sa det med brennevin gjekk eg to meter tilbake, satte meg på stolen, tok av meg skoene og tok av meg jakken. Eg hadde dongribukse så eg var ikkje lett kledd Så gjekk eg tilbake til bordet og tok heving til håndstående. Så gikk eg på hendene hele bordet til endes. Då klappet de tolv som satt der. Et par dager senere kom de to karene og kjeftet på meg.
- Du sa ikkje noe om at du hadde vært med i konkurranse i turn.
Hadde de vist det så hadde de ikkje eglet meg.
Hør Per selv fortelle historien

Kona mi av Per Haugen
Det er kona det. Flink å turne. Vi har vært gift i 68 år. Vi var ikkje gift før vi var 25 år. Vi var gamle før vi giftet oss. Hon var i Viking hon og. Og eg var i Viking. I Viking den gangen arrangerte vi te-fester. Vi hadde dans. Eg passet på å sette meg ved siden av hon så eg kunne danse med hon. De andre turnerne kom og tok hon i fra meg av og til. Hon var flink. Du kunne danse ka du ville med hon. Hon fulgte med.
Hon var spretten. Eg som turner eg hjalp hon. Eg satte opp program til hon. I balanse. I bommen gjorde hon både forlengsrulle og baklengsrulle gjennom håndstående og ned på foten. Hon ble instruktør på Nygård skole. Hon var så flink.
Hør Per selv fortelle historien

Då tyskarane kom av Ragnhild Husebø
Eg var i Bergen då krigen braut ut. Eg budde hos onkelen og tanten min. Eg skulle stella heime hos dei mens tanten min var på Kvinneklinikken. Dei hadde fira barn og venta ein te. De budde oppå Sydneskleiven. Eg hadde utsikt mot innseilingen til Bergen frå rommet mitt. Eg satt i senga mi og såg masse lys ute på fjorden og høyrte lydar. Eg gjekk inn te onkelen min.
- Det e krig, sa eg.
- Nei, no må ikkje du tulla, sa han. Gå og legg deg att.
Eg la meg i senga og låg å høyrte at dei tyske skipene kom innover. Eg stod opp igjen.
- Onkel, det e krig.
- Det er det slett ikkje, sa han. Og bessedet så gjekk sirena.
Eg vart so redd. Eg fekk kler på alle barna. Onkelen min gjekk ut og fekk tak i ein lastebil og evakuerte heile familien til Osterøy te bestemor. Der budde dei resten av krigen. Eg dro heim te foreldrene min lenger nede på øyna. Me hadde høyrt og lest mykje om tyskarane og at dei var komme te Danmark. Men me trudde ikkje krigen skulle kome så fort. Det var so felt. Eg gløyme aldri den dagen tyskarane kom.
Hør Ragnhild selv fortelle historien

Leppen kaffehus av Ragnhild Husebø
Ein dag mot slutten av krigen fekk eg eit brev frå tante Maria i Bergen. Ho drev Leppen kafe i Lodin Leppsgate sammen med søstra si. I brevet stod da at eg kunne komme til byen å gå på handelsskule og arbeide halvtid på kafeen. Eg ville ikkje te byen. Det var krig og eg var redd for tyskarane. Me merkte ikkje så mykje te krigen på landet, men eg var i byen då krigen braut ut. Eg såg skipene komme inn. Eg var levande redd. Men eg hadde so lyst te å gå på skolen at eg dro til byen likevel. Det var ikkje mange frå landet der eg kjem i frå som fekk gå på skolen.

Vi var fire unge jenter som arbeidde på kafeen. Kaffen var i første etasje. Me budde alle i samen i etasjen over. Leppen var en typisk arbeiderkafe. Arbeidsfolket kom om morgenen og ville ha frukost og kaffen. Vi åpnet klokken seks og holdt åpent til seks om ettermiddagen.

Det første me gjorde om morgenen var å steike pannekaker. Det var vår spesialitet. Hver morgen kom sjefen på Follesø fiskebutikk som holdt te på Bryggen. Han sko ha ei kopp kaffe, eit egg, eit halvt rundstykke og nystekte pannekake. Det var frukosten hans i alle år. Eg traff mannen min på Leppen. Han solgte laks på Torget. Det var den beste laksen. Den smakte so godt. Han var fast gjest på Leppen. I begynnelsen var han som alle andre, men han inviterte meg fort ut på kino og me begynte å vere i lag. Vi lo mykje huske eg, men eg var redd når sirena gjekk.

Det var tillatt å ha med matpakke på kafeen. Ein dag kom ein gammal mann med koffert.
Han tok opp brød, sirup og ein kniv, og lagde seg frukost på kafebordet. Etter at han hadde spist ferdig, tok han opp barbermaskinen, satte kontakten i og barberte seg. Utan speil! Vi syntes det var skoj og lo godt bak disken.

16. juli 1948 fekk eg ei datter. Same dagen blei Leppen kafe overført til meg fra tantene mine. Eg dreiv kafeen i 25 år. Den blei lagt ned i 1973. Det vart slutten på Leppen kaffehus.
Hør Ragnhild selv fortelle historien

Heila livet av Signe Tveita
Eg va so lita. Eg va seks år og kunne lesa. Lærerindo mi syntes det va so svært.
Så ho spore meg og foreldra mine om eg ville lesa på juletreefesten. Då 2.juledag kom fekk eg på meg den røde fløyelskjolen. Eg synes det var så veldig stas!
Når de hadde drukke kaffen sa lærerrindo mi: ”No e det ei lita jente som heitar Signe som skal lesa for oss”. Då eg høyrde at ho sa navnet mitt og eg så alle folkje blei eg så redd. Eg huskar så godt smilet til ei god venninne av systra mi. Det var så fine. Men så var det noken menn som hadde skjegg. Då tenkte eg: ”Å nei, eg kan ikkje lesa for desse her, ka skal eg gjera”.
Det var ikkje so langt heim, men det var so mørkt. E krøp inn under ein pult og lå slik at eg så rett fram mot dei andre. Når eg hadde leie der ein stund so tenkte eg at no har eg gjort noke skikkelig gale. Alle sa alltid at eg ikkje gjorde noke gale, at eg va so snille.

Besso det var det ei som sa høgt: ”her ligger det ei lito jenta som har gjømt seg”. Eg vart litt glad då. Eg gjekk fram og leste. Eg kunne smørbukk utenat. Medan eg leste tenkte eg heila tido på kva mor mi ville sei. Ho var litt strengare enn far.

Når eg kom heim den kvelden sa min mor til meg:
”Me vart so redda for deg. Du må huske på da, har du lova noe må du halda da”. Eg sette meg i fanget til faren min. Han helt godt rundt meg og så sa han: ” Me må huska på at Signe e berre ei lito jenta”. Far hadde dette fine og gode med seg at han var så snille med oss barna. Då klappa mor meg på kinne, og sa at eg hadde vore flink, og eg fekk ligga i armane til far og grina. Eg e ove 100 år no, men heile mitt liv har eg hatt det derre med meg. Den faren min som var så snille.
Hør Signe selv fortelle historien

Jordmor av Ingebjørg Erdal
Far hennar mor falt ut for en skrent i skogen og brakk ryggen. Mor hadde ein morbror som var snekker og velholden sådann. Hans syntes ho mor var så flink til å stelle faren sin at han spanderte sykepleien på henne. Sånn begynte det. Mor var sykepleier og distriktsjordmor i Naustdal. Det var to stykker den gangen. Ein for dalen og ein for fjorden. Mor hadde sjødistriktet. Ho hadde området like ut til Vervingen og inn mot grensen mot Førde. Dei kom og henta mor med båt for det var ikkje alle som hadde telefon. Fattigdommen var stor den gangen så det hende ofte at mor hadde med seg barnetøy når ho dro ut. Og naboene kom ofte med mat og klær. Naboene var flinke til å hjelpe til med sengemat og tøy hvis mor trengte hjelp. De hjalp til under fødselen og. Det var fattignorge, alle hjalp kvarandre. Under krigen hadde tyskerne vakt på kaia i Naustdal. Mor hadde ikkje sans for det med pass. Ho åpna kufferten og viste ka ho hadde i den. Då vart dei så elskverdige at dei nesten bar ho om bord. Då forstod dei at ho skulle i båten for å ta i mot barn.

Mor var kjent for å vere flink. Ho var den best kvalifiserte der inne. De kom like frå Førde for å ha henne med under fødselen. Mor var den første i Naustdal som innførte at kvinnene skulle komme til kontroll med urinprøve. Det gjorde dei om laurdagen. Då kunne dei handle i Naustdal for då gjekk der båt. Da hadde vi kafé heime, mens mor hadde stuatid og tok imot kvinnene. Dei kom ofte med ein liter urin. Dei hadde aldri gjort sånn før så dei viste ikkje beir. Eg sette mor mi veldig høgt. Men eg blei jo godt voksen før eg skjønte virkelig det arbeidet ho har utført.
Hør Ingebjørg selv fortelle historien

Frida av Ingebjørg Erdal
Eg hadde en søster som var handikapt. Frida heite ho. Ho hadde Downs syndrom. Under krigen vakta tyskerane på kaia i Naustdal. Det var kolosalt mykje tyskare i Naustdal. Dei kjente mor veldig godt. Ho var jordmor og reiste mykje. Mor måtte reise om kaia når ho skulle ut og hjelpe folk.

Tyskerane budde i nærheten veldig mykje og paste på i strøket der. Ein dag kom det ein tysker og spurte om han kunne få halde Frida på fanget. Han hadde ei sånn datter sjøl heime og ville gjerne vere litt i lag med Frida. Han kom att mange ganger og fekk halde Frida på fanget. Han hadde alltid litt snop med seg. Tyskaren hadde sett Frida ute i Naustdal. Dei marsjerte der oppe og Frida var mykje ute. Av og til gjekk ho heilt til Naustdal for å handle. Hun kunne jo ikkje handle, men ho fekk alltid noke. Den gangen snakka man ikkje om slike ting. Men alle kjente alle og alle visste ka det betydde.

Frida dø i mai under freden. Ho blei bare 8-9 år. Det var litt tungt for meg å feire freden då Frida var dø. Det gjorde sånn inntrykk på meg at tyskaren ville ver med Frida. Eg huske det so godt. Vi var mennesker alle sammen, enten vi var tyskere eller nordmenn.
Hør Ingebjørg selv fortelle historien

Mannen som stoppet opp av Jenny Reed
En gang eg var et annet sted. Eg har nå flyttet litt på meg. Då kan eg huske at vi hadde en doktor som bodde ovenpå, så bodde eg nedenunder. Så sang eg...'at lenge love'...'Gud du nåde til oss sår og i kjærleik oss ikkje gløymde'... Akkurat den sangen sang eg inne på kjøkkenet. Og han stoppet opp. Og stod og hørte på. Så den siste...laa-haa. Det hørte han. Det syntes eg var fint at han hadde stoppet opp. Han ble bare helt musestille. Og det viste at han lyttet.
Hør Jenny selv fortelle historien

Småting av Jenny Reed
Jeg gikk i sylære hos en dame. Der var jeg i flere år, liketil hun kom bort til meg og spurte meg om råd. Da syntes jeg det var på tide å slutte. Jeg sydde til alle i nabolaget. Jeg sydde i vildensky. Jeg fikk en elektrisk symaskin av min mor. Den hadde jeg ganske tidlig. Helt fra jeg gikk i lære. Jeg husker jeg sydde en nydelig kåpe til min eldste søster. Den var rød med kape på. Hun var så begeistret for den. Det aller første jeg sydde var en snailue til dukken min. Jeg var nedehos en venninne. Jeg var bare jentungen Vi var ikke begynt på skolen en gang. Jeg lærte meg det selv. Det husker jeg. Det er sånne småting du husker.
Hør Jenny selv forteller historien

Bergens Dramatiske Klubb av Magnhild Ingebrigtsen
Det var to kjekke unge mennesker. Den ene laget barneteater på Møhlenpris. Den andre, Rolf Berentzen, holdt på å bli skuespiller på Den Nasjonale Scene. Det var han og Aud Asbjørnsen som var kjent med hverandre og veldig glade i teater. De dannet en klubb hvor de tok inn interessert ungdom som da ble kalt Bergens Dramatiske Klubb. Det var ikke så dramatisk som det høres ut. De spurte sine nærmeste venner om de var interessert i å begynne i klubb. Og det var vi faktisk. Vi var ikke så høytidlige. Vi hadde det veldig hyggelig sammen. Reiste til og med på tur sammen. Vi spilte ikke skuespill hele tiden. Vi leste skuespill. Til å begynne med gikk vi på biblioteket og fant samme boken, og så fikk vi utdelt hver vår rolle. Så satt vi og følgte med og så leste vi det som kom. Det var veldig interessant og morsomt. Vi fikk låne kostymer på Den Nasjonale Scene. Vi var så heldige at en av guttene hadde en mor som var ansatt der. Det var veldig kjekt. Vi var glad i teater. Det var mange barn i vår oppveksttid som dannet smågrupper som spilte teater. Gjerne i kjelleren til foreldrene eller noen sånt. Det var veldig kjekt. Jeg tror ikke vi tenkte på å bli store stjerner. Jeg lærte mye om teater ved å være medlem av Bergens Dramatiske Klubb. Det gikk opp for meg hva skuespillerkunst egentlig var.
Hør Magnhils selv fortelle historien

Bybarna av Gerda Fluge
Vi hadde fullt hus om sommeren. Då flyttet gårdsfolket i kjelleren og så leide de vekk resten av huset til byfolket. Hos oss kom det tanter og onkler, fettere og kusiner. Det flotteste var at det kom to stykker fra Oslo. Det var jo langt vekke, og så lærte vi å snakke østlandsk. Det tok over en time med båt til Ask, på Askøy den gangen. Fedrene hadde lange arbeidsdager så de kom ut på landet bare om lørdagen. Om søndagskvelden var det nesten krig for då skulle alle fedrene hjem med én båt. Vi lærte all slags leker av byungene, som vi kalte de. Men de fikk lære masse av oss og. Vi lå nede på kaien og fisket småfisk med en knappenål, og de fikk ikkje lov å dra ned til sjøen. Men vi var litt mer vant.

Vi fikk ikkje så masse nye klær og dermed var det så spennende å se når bybarna kom i nye moderne sommerkjoler. De var så fine. Min søster sitt høyeste ønske var en sommerkjole uten arm. Det var sensasjon hvis en av oss fikk en sånn kjole, for det var visst litt dristig. Det var de hos oss som ikkje hadde vært i Bergen før de konfirmerte seg. Da dro de til byen for å kjøpe klær. Tenk en mil fra byen og aldri vært der. Vi fikk reise nokså ofte for vi var to søsken . Vi besøkte tanter i byen og i Salhus.

Det byfolket reiste fra når sommeren var over fikk vi . Mye var blitt for smått for oss, men det ble nyttet likevel. Og der var mange som kom i såkalte nye klær når de begynte på skolen igjen om høsten.
Høre Gerda selv fortelle historien

Barndomsminnet av Alf Nilsen
Min far døde av spanskesyken når eg va et halvt år. Min mor begynte på meieriet på Kronstad som meierske, og eg flyttet til besteforeldrene mine i St.Olavsvei, ovenfor stadion. Der bodde min onkel, for han va ikkje gift. Vi to delte rom og onkel tok seg av meg. I helgene va eg heme hos min mor. Då fulgte min onkel meg. Då va eg sammen med min mor hele lørdag og søndag. På mandagsmorgen var eg med henne på meieriet. Der fikk eg melk med fløte i og varme rundstykker med bondesmør. Det glemmar eg aldri! Og så kom min bestemor og hentet meg igjen. Min mor hadde en god familie. Min onkel var helt fantastisk. Han var som en far til meg helt til han giftet seg. Når min mor giftet seg opp igjen var eg fem år. Hon sluttet i jobb og eg kunne flytte hjem igjen.
Hør Alf selv fortelle historien

Min første kjærlighet av Alf Nilsen
Min første kjærlighet forsvant med tyskerne. Hon hadde folleskjørt. Det var et sånt rutete stoff i brune farger. Hon var 16 år og virkelig pen. Eg var 20, og vi to var kolossalt forelsket. Hon bodde på Midtun og tok toget ned til Kronstad stasjon. Der ventet eg på hon. Vi gikk tur opp igjen til Midtun. Og så tok eg toget hjem igjen. Eg kan huske vi var på dans i Vikinghallen, men vi danset ikkje med hverandre. Vi hadde kranglet om itt-la-annet og ble uvenner. Når eg skulle gå rev hun av en bitte fra en konvolutten og ga meg i hånden. Der sto det : ”Elskede, eg ringar deg”. Det var en fantastisk tid. Oppe på Midtun var norske soldater tatt i fange av tyskerne. Moren sendte hon der med mat til fangene. Hon var 16 år og hadde akkurat begynt å lære tysk på middelskolen. Hon begynte å snakke med tyskerne. Hon var så uskyldig. Hon oppsøkte meg flere ganger etter at hon var begynt å gå med tyskerne. Jeg var så glad i hon og forelsket at eg fortsatte kontakten med henne. Siste gang jeg såg henne glemmar eg aldri. Hon ringte til meg og vi gikk på dans sammen i Købmannsforeningen. Vi avtalte at vi skulle treffes igjen på søndagen og gå på kino. Eg va på jernbanestasjonen og ventet. Men hon kom aldri. Siden så eg hon aldri igjen. Hon dro til Østerrike og begynte å jobbe på et sykehus. Det ble bombet. Når eg prøver å få et bilede av hon i dag e det alltid folleskjørtet eg ser. Hon var så sjønn. Eg e så glad eg traff hon. Eg glemmar hon aldri!
Hør Alf selv fortelle historien

Overlæreren av Anni Hopland
J eg ble født på Lesja i Gudbrandsdalen, men vi flyttet mye under oppveksten. Min far var rallar og ble forflyttet rundt omkring i landet. Det var på den tiden de bygde Raumabanen og Dovrebanen. Hver gang vi flyttet dro min far i forveien for å skaffe hus. Han strevde fælt med det. Vi var fire barn.
- Nei, fire unger, nei, takk. Det vil vi ikke ha.
Det hørte han ofte. Min far var uheldig og fikk en splint i øyet på arbeidet. Han mistet synet og kunne ikke fortsette i jobben som jernbanemann etter det, og ble tilbudt en kontorjobb i Oslo ved billettforvalterens kontor.

Vi hadde flyttet så mye at vi hadde litt vanskeligheter med sproget i Oslo. Vi snakket en blanding av Trønder og Lesjing. Inne brukte vi Gudbrandsdal-dialekt, for det likte mor og far så godt. Men det kunne vi ikke gjøre ute, for da gjorde de narr av oss i gaten. Da vi kom på skolen på Grorud i Oslo traff jeg for første gang overlæreren jeg har vært sint på hele mitt liv. Han sa til oss når vi kom:
- Ja, du gikk i 6. klasse og du i 7. klasse. Men vi må nok flytte dere ett år tilbake på skolen.
Min mor var en beskjeden dame, men akkurat da syns hun det gikk for vidt.
- Kan de ikke få prøve i alle fall, sa hun.
Det var jo noe tull alt sammen. Vi lærte jo like mye og vel så det på landet. Og etter hvert viste seg at vi var kommet lengre enn bybarna. Vi hadde hatt en lærer oppe i Gubrandsdalen som var helt fantastisk. Han het Egge og var alletiders. Jeg kan takke ham for at jeg slapp å gå ned et trinn da jeg kom til Oslo.
Høre Anni selv fortelle historien

Buicken av Margit Horpedal
Bestefar var sjefen på gården, men eg var eldst og hadde odel, så bestefar ville ha meg med i alle gjøremål. Bestefar drev med aksjer. Han var heldig så han hadde litt penger. En dag kom han til meg.

- Du Margit, eg har fått tilbud på en bil. En Buick.
5000 kroner kostet den. Det var mange penger den gangen.
- Kan du ikkje kjøp'n da, sa eg.
- Nei, ikkje har din far sertifikat og ikkje har eg sertifikat.
- Pytt, det e jo kvikt gjort det, sa eg.
Med de ordene kjøpte han bilen.

Det var en 28-modell. Høyrekjørt. Med Hekk. Bensinen kostet 27 øre literen den gangen. Han brukte tre liter på milen. Det var en 8 sylinder så den brukte en god del på milen. Det var en femseter, men den var så stor at min far ofte kjørte med syv. Når det lei på kom bestefar til meg.

- Her er svitsen. No får du forsøke å kjøre, sa han til meg.
- Men eg kan jo ikkje kjøre.
- Jo, nå setter du deg inn i giren, gassen og bremsen, sa han. Høyre opp, venstre ned og tredje til høyre opp, og revers ned til høyre. Og så dundret vi i vei fra Bjørge og innover mot Selen. Det var hompitussa det. Eg kan ikkje forstå at bestefar kunne gi meg ut på den galeien. Det var jo en tortur for meg. Eg var livredd. Den store bilen. Eg hadde jo aldri satt bak et ratt. Eg va jo bare 16 år.
Hør Margit selv fortelle historien

Jon av Margit Jackobsen
Min eneste bror, Jon, var fire år eldre enn meg. Han var ualminnelig skjønn. Vi to hadde et veldig godt forhold . Han var en skjønn bror og alle var glad i han. Han bodde sammen min mann og meg og vår lille sønn Gunnar, fordi mor var evakuert og far var tysklandsfange. Min bror var ansatt på det Bergenske, på passasjeravdelingen. Han begynte på kontoret klokken åtte én uke og klokken ni én uke. Nokså fort etter at Jon satt seg ved pulten sin 20. april 1944 smalt det ved kaien ved det Bergenske kl 08.39. En båt full av ammunisjon stod ulovlig parkert. Hver eneste rute var knust hos oss selv om vi var det øverste huset på Breistølen. Hansker og sjal var kommet blåsende med den store eksplosjonen. Den tok hele byen! Det var mye dramatikk og vi måtte evakueres og gikk oppover mot Fløifjellet. Det var en kollega av Jon som ringte meg:
- Jon e ikkje mer.
Eg følte at verden like godt kunne forsvinne! Jon var alltid så inderlig god med meg. Kvelden før eksplosjonsulykken ba han meg om en tjeneste. Han lurte på om eg skulle nedover til byen dagen etterpå. Eg sa eg ikkje hadde tenkt det, eg va litt trøtt. Og siden det ikkje gikk buss opp til Breistølen den gangen var det tungt med barnevogn.
- Greit, sa Jon...Det var bare melkekortet til mor, eg e redd eg ikkje rekker å hente melken etter jobb i morgen, for Pelle har 30årsdag.
Eg slo armene rundt han og sa:
- skitt la gå...siden det e du som spør, Jon, så går eg.
Og så klemte han meg og sa:
- Du er den beste søsteren i verden.
Det var mitt siste møte med min bror. Et vidunderlig minne å ta med seg etter at han brått ble vekke fra meg.
Hør Margit selv fortelle historien

Sydneshaugen Kolonial av Margit Jackobsen
Min mann og meg satt og pratet en kveld. Han leste annonser og sa til meg:
- Her står det en liten kolonialforretning ledig, Margit. Hadde ikkje det vært gøy å prøvet?
- Prøvet en liten kolonialforretning? E du rusk, svarte jeg.
Men så ble det til at vi gikk på Syndeshaugen og undersøkte den nærmere.
Det var en koselig butikk i et gammelt strøk med seks kolonialforretninger. Min mann var i et kolonialangrofirma, og der hadde han vært fra han var løpergutt. Jeg var hjemmeværende husmor, så det ble meg som måtte stå i forretningen. Eg kvidde meg grusomt. Det var jo ikkje mitt yrke å stå i forretning å behandle kunder. Jobben min tidligere hadde vært på skoletannklinikken. Etter hvert fikk eg god hverdagskontakt med kundene. Det ble mer intimt hos oss enn du kunne få inn i en forretning på byn. Folk kjente hverandre og pratet sammen.

En lørdag sto det en herremann ved kaffedisken. Han var helt fremmed for meg, eg kjente jo alle. Det var heller ikkje så vanlig å se en voksen mann for det var konene og barna som kjøpte kolonialer på den tiden. Han presenterte seg:
- Eg e kaptein på verdensbasis og når eg e i Bergen må eg opp hit, for her er den beste kaffen.
Det syntes eg var veldig gøy å høre. Vi kjøpte kaffe fra forskjellige grossister. En fra Mor og Gjertsen, og en var fra H.C. Krohn og så mikset eg de i kolonialen. Den gikk for å være god og noen kom et stykke vei for å kjøpe den.
Men når Mekka og de andre storbutikkene kom, forsvant de seks kolonialene på Syndeshaugen, én etter én. Vi kunne ikkje sette prisene så lavt som de gjorde. I dag er huset gjort om til hybler. Eg har mange gode fine minner fra kolonialen. Og tenkt at en mann som reiste verden synes kaffen var best i en liten forretning på et hjørne på Sydneshaugen.
Hør Margit selv fortelle historien

Nygaardsvolden av Margit Horpedal
I 1936 begynte eg å kjøre med melken. Eg sleit på melk i fire år, til krigen brøt ut. Hver måned måtte eg gå på Melkesentralen for å betale omsetningsavgiften. Nygaardsvolden, som vi sa. Vi hadde tredve melkekunder så eg gjekk med tredve bøker som skulle signeres og kvitteres. Eg var så trøtt av det. Først måtte eg sette hesten på stallen på Laksevåg. Så måtte eg ta Laksevågferjen over til byen og opp på kontoret til Melkesentralen. Den lå vis-a-vis Tinghuset. En dag sa bestefar:
- No kutter vi ut hele Melkesentralen.
En onsdag eg kom kjørende opp Skaret i Fyllingsdalen kom to karar løpende.
- Bjørge, Bjørge, Bjørge. Har du betalt Nygaardsvolden, spurte de.
Eg var jo bare jentungen, så sa eg:
- Nei, bestefar sa eg bare skulle blåse i a'n.
- De tar melken din, sa de.
Å, gjør de det, Ikkje talom, tenkte eg og holdt gluggene mine åpne for finne nærmeste grøft. Det var jo tungt med all melken, men eg helte ut alt. Hver en centiliter. Om melken gjekk i grøften eller de tok'n gikk ut på ett fett. Og så kom de då. Fine herremennene. To stykker i to svarte biler. De stod der så myndig.
- Bjørge, vi blir nødt for å ta melken din fordi dokker har ikkje betalt Nygaardsvolden.
- Å må du det, sa eg. Da kan du ta med deg ett to decilitersmål. Og så går du opp i grøften ved Skaret, like etter Krohnegården og samler opp alt. Så får du all melken min. De sa ikke et ord, satte seg i bilen og kjørte. Bestefar hørte ikkje et mokk i fra de for ettertiden.
Hør Margit selv fortelle historien

Bestevenninner av Gerda Fluge
Min far bygde huset. Det sto ferdig i 1924 og vi flyttet inn en dag i mars. Mine foreldre hadde kjøpt et par mål jord hos en fjern slektning på Ask, på Askøy. Det var et fint hus. Det var ikkje så stort. På kammerset hadde meg og min søster en liten dobbelseng. Min søster og meg hadde funnet noken støvler. Vi tok de på oss og gikk bortover marken, der traff vi Sigfrid. Hon hadde visst lenge at det skulle flytte inn en jente hon kunne leke med. Vi var så flau, men det endte med at hon sa at eg måtte komme bort til hon.Vi to var fem år og hadde ikkje begynt i småskulen enda. Sigfrid var åtte dager yngre enn meg. Og så begynte vi å lage lekestue. Vi fant kjørler i en avfallsdunge og så fant vi oss en flekk å leke på. Vi sa til hverandre at dette kan være ditt hus og dette kan være mitt hus. Vi lekte at vi gikk på besøk til hverandre med en knust kaffekopp. Vi var så opptatt med dette om våren at vi ikke hadde tid til noe annet. Når vi begynte på skolen sammen hadde vi et merke nedenfor husene våres. Hvis eg var gått og hun ikkje var komt så satte eg et kryss i veien så Sigrid kunne se at eg hadde gått i forveien. Ofte kom hun løpende for hun var for sein. Vi gikk hånd i hånd på skolen og hjem igjen i alle år. Vi ble konfirmert samme dag. Vi giftet oss omtrent på samme tid og fikk fire barn hver.

Huset e borte no. De har bygget en svær skråning med eneboliger. Det ser ut som et sår i landskapet. Det er over åtti år siden Sigfrid og eg traff hverandre. Vi har fulgt hverandre gjennom et helt liv, og vi holder sammen fremdeles.
Hør Gerda selv fortelle historien